Vi sier det igjen: Svenskene har alltid, bortsett fra under covid, vært flerfoldige hakk hvassere enn oss. Særlig på musikk har det liksom latt seg svinge litt mer av rock’n’roll fra de blågule. Ta midten av nittitallet da, for eksempel. Den gang Norges håp for musikken var fattigmanns-Princer med rastaflettene pent dandert i midtskill og utvanna fønky beats på landeplager som «yum yum gimme some» og «Ragamuffinmini».

Samtidig var det som et pønk-rock Los Alamos i landet på andre sida av Svinesund. På få år kokte det jo opp pønk i flere sjangere der borte. Da Fireside slapp «Do Not Tailgate» i 1995, var det bare en av nybrottsbombene fra svenskenes soniske Manhattan project. Men fy faen som det smalt. Post-hardcore som skulle forandre, fornye og inspirere pønkrockere verden over i tiår framover. Fireside så seg ikke tilbake. Så ble dem lenge borte. Og nå er dem faen meg tilbake!